– Det er mange som står fru Ingebjørg etter livet, og det virker som om problemene hennes bare skal fortsette å forfølge henne. Nå er Alv sporløst forsvunnet, og hun leter etter ham, både innenfor og utenfor murene. Og hun oppdager både ting og mennesker som hun ikke hadde ønsket å vite noe om. Frid Ingulstad har en helt egen måte å tilpasse språket til historien, og tiden den omhandler. Det skjer noe konstant, og er det slutt på en ting, skjer det noe nytt med en gang. Det kan være litt slitsomt å være nødt til å lese hele boka på en gang på grunn av at spenningen er så konstant, men egentlig er det bra fordi den er så rask og enkel å lese. Hele denne serien anbefales for alle som liker spenning og romantikk.

– Gjeeesp. Denne boka må være den kjedeligste som jeg har lest i serien så langt. Her skjer det ikke mye som fanger min interessen. Mesteparten av boka handler om Alvs forsvinning og Ingebjørgs tanker og redsel omkring dette. Samtidig er det mange andre ting Ingebjørg bekymrer seg for, blant annet Jomfru Anna og det hun bedriver. Og NOK en gang dukker sira Joar opp. Skal vi aldri få fred for den fyren?! Gud, hvor lei jeg er av ham, og at Ingebjørg igjen får problemer med den mannen! Og hertug Algotsson lar henne heller ikke være i fred såklart, enda en gang må vi lese om Ingebjørgs redsel for ham.
Jeg synes ikke vi har lest om stort sett annet i de siste bøkene enn redsel, frykt, gamle fiender som dukker opp og igjen skaper konflikter, eller andre ting som ødelegger for Ingebjørg. Noen lyspunkter er det da her, men det er sørgelig få. Og heller ikke mellom Folke og Ingebjørg skjer det noe som driver historien fremover.
Slutten er som ventet, jeg har ikke akkurat noen stor lyst til å lese neste bok, men siden jeg allerede har fått den i posten kommer jeg nok til å gjøre det.