I Forfedrenes farkoster følger marinarkeolog Arne Emil Christensen norsk skipsbyggerkunst fra de aller eldste tider og frem mot tidlig moderne tid. Fortellingen starter i det ismassene langsomt trekker seg tilbake, og de første menneskene kommer til Norge. Noen kom vestfra, over havet og den dype Norskerenna. På samme tid beveget reinjegere seg sørfra, over kontinentet med sine mange elver. Hva slags båter brukte de? Var det stokkebåter, uthulte trestammer, som kom først, eller skinnbåter, bygget av dyrebein og greiner, overtrukket med dyrehuder?

Bronsealderens mange skipshelleristninger er en viktig kilde til kunnskap, og stadig gjøres det nye arkeologiske oppdagelser. Via dypdykk i båtbygningsdetaljer, og gjennom store historiske sveip, ser vi hvordan båtene gradvis ble forbedret. Fra eldre og yngre steinalder, gjennom bronsealder og tidlig jernalder, frem mot vikingtidens praktfullt svungne skip og videre til middelalderens påkostete krigsskip og hansatidens rommelige handelsfartøyer. Hele tiden settes vår norske båtbyggerhistorie inn i en større sammenheng, med sideblikk til utviklingen i resten av verden og i blant mot primitive kulturer i dag.

Hvordan klarte man å hule ut trestokker med bare steinredskaper til hjelp? Når sluttet man å padle og begynte å ro? Når sluttet man å sy bordgangene til fordel for jernsaum? Når ble de første mastene reist og de første seilene sydd? Hver liten nyvinning fikk store konsekvenser for hvordan våre forgjengere levde og for deres kontakt med omverdenen.

Boka avsluttes med en hyllest til alle som sørger for at kunnskapen om norsk skipsbyggertradisjon ikke dør ut. Her står Forbundet KYSTEN i en særstilling. Forfatterens dype kjærlighet til det praktiske arbeidet rundt båtbyggingen gjennomsyrer hele hans fortelling.