En mann ved navn Ove

Han er svensk, er 59 år, kjører Saab og er borettslagets skrekk. Sørg for å få med deg årets kanskje merkeligste og mest rørende roman.

Naboen du ikke vil ha. Vi kjenner ham alle sammen. Petimeteret som langt inn i urimeligheten passer på at alt er på stell. I hvertfall på stell i følge dem selv. Og som har et snevert og asosialt syn på hva som er bra og hva som er dårlig. Så få det bare være at det gjør alle andre ulykkelige. Men det kan være noe ved en Ove som ingen ser.

Ove er en jeg-vet-best-fyr. Alle er teite. Hele verden går til helvete. Ingen kan lenger noe som er verdt noe. Som å reparere og fikse ting. Folk nå til dags kan bare klimpre på datamaskiner. Automatgir er for pingler. Selv kjører han Saab, den eneste bilen som duger. Ingen bryr seg om at ting er på stell, heller. Bortsett fra Ove, da. Som tar faste runder i nabolaget og sjekker at ingen biler står feilparkerte og at syklene er plassert i sykkelboden. Det skal være ordning och reda.

Ove bor i et to-etasjers rekkehus. Livet har blitt redusert til en eneste lang fast rutine. Han er dypt deprimert. Det var ikke slik livet skulle bli, tenker han.

Koneløs og venneløs

Voldsomme ting har skjedd i relativt rask rekkefølge i livet hans. Når vi møter ham, har han blitt førtidspensjonert i en alder av 59 år. Det er tirsdag. Han ble sagt opp dagen før. Ikke på fredagen, slik at helgen hans ikke skulle bli ødelagt. Og for seks måneder siden døde kona hans Sonja. De var gift i 40 år. Han snakker til henne fremdeles. Han tusler rundt og kjenner fremdeles på ovnene i huset for å forsikre seg om at hun ikke har skrudd dem opp.

Ove vil egentlig bare dø. Han prøver å henge seg i stua. Fester kroken skikkelig i taket. Folk kan ikke feste kroker skikkelig. Bortsett fra Ove. Ja, om hele kåken raser sammen, kommer den kroken til å stå igjen. Han legger plast over hele det fine gulvet sitt slik at det ikke skal bli ødelagt av all viraken og renningen av mennesker, når folk oppdager hva som har skjedd. Hadde det bare ikke vært for de irriterende hyggelige naboene som kommer med varm mat til ham, og ikke gir seg med å banke før han har løftet løkka av halsen og åpnet for dem...

Svensk bittersøt feelgood

I denne bittersøte, både triste og humoristiske feelgood-romanen, får en tilsynelatende endimensjonal skikkelse en historie og våkner til liv. Forfatteren Fredrik Backman skapte i utgangspunktet Ove som en skikkelse i bloggen sin. I romanen får Ove en helt annen klangbunn. Vi får innblikk i det tidligere livet hans. Oppveksten og ungdomstiden. Det som har gjort ham til den han er. Vi føler med ham, gjennom skuffelser, tragedier og gleder. Og vi følger ham på vei tilbake i verden igjen, gjennom helt vanlige naboer, mennesker på godt og vondt. Men mest på godt. Naboer faktisk vil ham vel og som trenger ham.

En mann ved navn Ove er en fryd å lese. Dette er en type satire som spesielt svenskene eksellerer i; den enkle, burleske fortellingen med dyp klangbunn. Backmans roman er en herlig krysning mellom Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Mikael Niems Populærmusikk fra Vittula. Og som Jonasson og Niemi, er Backman en forfatter som ikke er redd for å underholde leseren. Dette er skamløst underholdende! En pageturner. Og Backman sparer ikke på de store følelsene. Her klines det til når du minst venter det, og du skal være mer Ove enn Ove, hvis du ikke opplever at blikket blir fuktig og bokstavene på boksidene begynner å gli over i hverandre.