– Når jeg leste denne boka for cirka tre uker siden, fikk jeg fornemmelsen av at jeg ikke fikk med meg hele handlingen og hva som egentlig skjedde. Gina, hovedpersonen i boka er mentalt syk. Hun er stadig hos en psykolog, men hit kommer hun ufrivillig. Gina er en person som elsker sitt eget utseende og snakker gjerne om det og alt som har med hennes egen person. Når psykologen tar opp familien hennes blir hun motvillig, og vi aner at her ligger det noe skjult. Ginas far får jeg inntrykk av vil skjerme datteren mot alt. Prinsessen hans. Mens Gabriel, Ginas yngre bror, blir utsatt for hans lyster. Gina har et meget sterkt beskytterinnstinkt overfor broren som jeg tror stammer fra det som skjer om natten. Dette er det inntrykket jeg får av boka og det som er skrevet. Vet ikke om mine antagelser er riktige. Boka er bra skrevet, lett å lese, kanskje litt vanskelig å forstå i begynnelsen. Virkemidlene bruker Helene Uri på en fabelaktig måte, men alt er vagt gjemt bort og du, som leseren, må lese mellom linjene på hva Gina forteller om seg selv og om familien sin.

– Jeg vet ikke helt jeg... jeg er på forhånd skeptisk til unge, norske forfattere som blir lansert med brask og bram og store ord og som blir utpekt som bestselgere nesten før de er kommet i bokform. Jeg var derfor også skeptisk til å lese noe av den meget kritiker-roste Helene Uri. Men joda, boken er god den. Så langt fra så fantastisk som reklamen forteller deg at den er, men sånn er det jo med det meste i dagens kommersielle samfunn.
Uri skildrer en sterk kvinnehistorie på en spennende og original måte. Og språket er særdeles levende og poetisk vakkert, selv i sin nakne og brutale råskap.
Allikevel så sitter jeg igjen med en følelse av at til tross for at det er en kort bok så ble det litt for mye av alt... så jeg vet ikke jeg...