Medlemsvurdering:
Nå har jeg lest ut Septologien av Jon Fosse. Det tok si tid, men nå som jeg er ferdig, er jeg nesten litt lei meg for å være ferdig. Ja, såpass er det. Den kommer til å bli en klassiker i verdenslitteraturen, skriver The Irish Times, og jeg tror at avisa har helt rett. Septologien utfordrer leseren sin. Den er 900 sider lang og uten et eneste punktum, nesten uten avsnitt. Akkurat det grepet gjør at den faktisk blir vanskelig å ta pause fra, for det er jo ingen pauser i den, akkurat som livet ellers. Den insisterer og griper tak. Romanen har lite ytre handling. Jeg-fortelleren Asle er en stille mann som lever et stille liv. Han er en kunstmaler i 60-åra som bor alene på Dylgja nord for Bergen, og livet i ensomhet avbrytes bare av kjøreturer til og fra Bjørgvin. Der stiller han ut bildene sine på Galleri Beyer, spiser på Kaffistova og sover på Heimen, alltid på samme rom. Asle har det aller best hjemme. Der snakker han bare med den plagsomme vennen sin, den enfoldige naboen Åsleik, som er den eneste som kommer på besøk. Asle steiker egg, løk og flesk i panna si på gode dager, fyrer opp i vedovnen i det vinterkalde huset, gir mat til hunden Brage. Sånn går dagene mot jul. Store deler av boka er tilbakeblikk fra ulike livsfaser. De mange tilbakeblikkene glir inn i en bevissthetsstrøm som skildrer scener fra barndommen, de kinkige ungdomsåra, hybellivet på Aga, bruddet med mora som aldri forstod ham, bruddet med statskirka, livet med den store kjærligheten; Ales, misbruket av alkoholen, møtet med katolisismen, de mange opplevelsene av oppbrudd og det ikke å passe inn. Asle er en fåmælt gutt som provoserer ved å male mørke, abstrakte bilder i stedet for å male nasjonalromantiske bilder av hus ved fjorder og snødekte fjell i Hardanger. Det er likevel de abstrakte malerstykkene som gir ham suksess og anerkjennelse i livet. I romanen er det de mange tilbakeblikkene som gjør at selve livet males ut på lerretet, men også i de mange tankene om hva Gud er, hva kunsten er og hva livet er. Boka er også mystisk, nesten magisk-realistisk. Fortid og nåtid, liv og død glir over i hverandre (akkurat som i romanen Morgon og kveld). Asle snakker ofte med Ales, som er «longe død», der hun sitter ved siden av ham ved kjøkkenbordet eller ligger ved siden av ham i senga. Asle har også en navnebror som er en slags dobbeltgjenger, nemlig alkoholikeren Asle. Det er av og til uklart om de er en og samme eller ikke. De to aslene har samme navn, yrke og utseende, men har levd ulike liv og har ulike skjebner. Den andre Asle tar andre valg og dør av alkoholisme. Når det skjer, går også livet til jeg-personen Asle til grunne. Også flere dobbeltgjengere opptrer i teksten, og skaper en ambivalens i teksten. Romanen er en vanedannende dose med fred og ro, en verden hvor tida går sakte og hvor alt skildres med et sanselig nærvær. Den er nesten meditativ gjennom alle gjentakelsene sine, de rolige rytmene og det mjuke språket. Særlig dialogene er fulle av gjentakelser, ofte på grensa til det humoristiske, og ender som regel i setninga «så står vi der tagale». Boka er en motvekt til det samfunnet som vi lever i nå, der alt går fortere og fortere, og der folk flest skroller på mobilen for å komme seg unna stresset, men ender opp med å bli enda mer stressa. Til alle som trenger en motvekt til det stressende, hektiske livet, vil jeg anbefale Septologien, men også til alle som vil lese en vakker messe og en refleksjon over hva livet og døden egentlig er.

Margunn Husby

Detaljer

Forlag

Samlaget

Innbinding

Innbundet

Språk

Nynorsk

Sider

895

ISBN

9788234009846

Utgave

1. utg.

Utgivelsesår

2022

Originaltittel

Septologien

Format

23 x 16 cm

Serie

Septologien

Anmeldelser

Oppdag mer