– Dette er en historie om hvordan begjær kan forandre et liv. David Lurie begjærer kvinner; det holder ham ung. Men nettopp begjæret endrer livet hans fullstendig. Fra å være an anerkjent professor ved et universitet i Sør-Afrika blir David, nærmest over natten, utstøtt. Han flytter inn hos datteren for en periode. De hjelper hverandre, men etter et overfall glir de fra hverandre. David famler seg frem. Paradoksalt nok finner han sin plass først når han får vite at datteren er gravid etter voldtekten. Datteren vil leve sitt eget liv; hun trenger ingen veiledning fra faren, og etter hvert innfinner David seg med det. Dette er kanskje en slags dannelsesroman. Fra å være en casanova innser han at han er sårbar og ikke udødelig. Historien er fortalt gjennom David Lurie i tredjeperson. Det kan tidvis gjøre det vanskelig å skille hvem forfatteren skriver om. Og tidvis er forfatteren overtydelig; legger alt i skjeen samtidig uten å la leseren selv trekke slutninger. Eksempelvis er adjektivene ofte mer vurderende enn skildrende. Leseren kan undre seg på om dette er ment fra forfatterens side eller om det skyldes oversetterens håndverk.

– David Lurie må slutte i sin professorstilling etter en affære med en ung student. Tidligere kolleger og naboer slutter å hilse og han bestemmer seg for å flytte ut på landet hvor datteren bor. Der dyrker hun litt jord og tar seg av hjemløse hunder. Etter et brutalt innbrudd i hennes hus endrer deres forhold seg dramatisk. "Vanære" er en god historie, men noe av poesien og Davids tanker blir så oppblåste og kvasi at det nesten bikker over, og mellomspillene kan bli noe kjedelige og tamme i lengden. Forfatteren skal dog ha skryt for godt språk og han våger å sette ord på flere spesielle situasjoner og tanker. Det falt meg aldri inn å ikke lese den ferdig og den holder et visst driv, men det blir aldri mer enn en helt grei bok.

– John Coetzee har vunnet Nobelprisen, og derfor plukket jeg med meg "Vanære" da jeg reiste på ferie nylig. Det angrer jeg forsåvidt ikke på, for nå kan jeg si at jeg har lest (eller ... i hvert fall hørt på lydbok) en bok av ham. Men jeg kommer ikke til å bryne meg på noen flere av ham. Og jeg ser ikke hvor denne Nobelprisen kom fra. Han er politisk, men jeg synes f.eks. Nadime Gordimer fra samme land gjør det der mye bedre. Jeg vet ikke om "Vanære" er representativt for Coetzee, men jeg synes det var litt slapt. Det er ikke nok at han skriver veldig fine setninger. Og de første 20 sidene var skikkelig skikkelig kjipe. Den blir litt bedre etterhvert, men likevel: Anbefales ikke, av meg.

– Allerede i åpningen av "Vanære" merker vi at noe er galt. Hovedpersonen, professor David Lurie, oppsøker en prostituert en gang i uken. Han gjør det nærmest som et rituale, men når han møter henne tilfeldig på gaten med en liten gutt, blir alt ødelagt. Lurie dras da mot andre kvinner. Det endelige offeret blir en av hans elever. Det er gjennom hele boken ganske uklart om overgrepet han begår mot den tynne, lille, unge kvinnen er alvorlig eller ikke. Det er tydelig at hun trenger noe av ham, og det er tydelig at han misbruker sin posisjon. Det hele ender fryktelig galt. Lurie oppsøker da sin datter. Datteren bor på en ødeliggende Sør-Afrikansk gård, hvor det i løpet av Davids besøk skjer grusomme ting, ting som bringer både ham og datteren i stadig større vanære. Dette er en bok om moralsk forfall som, fordi den inneholder så mange pikante og grusomme detaljer, passer godt som lydbok. Stillestående bøker kan ofte virke kjedelige når de leses høyt, men dette er ikke en stillestående bok. Historien er både spennende, vond og sjokkerende.

– "Vanære" handler om filologi professoren David Lurie, en 52 år gammel mann med en mørk historie med unge kvinner, som får sparken fra universitetsjobben i Cape Town etter et "utnyttelse" forhold med sin over 30 år yngre student Melanie Isaacs. Etter denne hendelsen, handler resten av romanen om hvordan livet skal gå videre for David Lurie som velger å ligge litt lavt når han besøker sin datter Lucy på landet. I tillegg til historien om en voksen manns fall, et slag midtlivskrise for menn, får vi som hverken har opplevd tid før og etter apartheid en innsikt på hvordan den tiden må ha vært for de som opplevde denne mørke perioden i Sør-Afrikas historie. "Vanære" er mitt første møte med Nobelprisvinneren Coetzee, og etter min mening er det sjelden man møter en forfatter som virkelig fortjener denne prisen. Stilen minner ofte om Hemingways stil, men boka er selvsagt skrevet på sin egen måte. Romanen er mørk, elegant og til tider veldig vakker tross det mørke og triste som romanen tar opp. En utrolig leseopplevelse. Anbefales på det sterkeste!

– Etter avsløringen av David Luries forhold til en student, sier han opp sin stilling som professor i Cape Town i Sør-Afrika. Han trekker seg tilbake hos sin datter Lucy, som driver en gård og et hundepensjonat i landlige Grahamstown, for å skrive en opera om poeten Byron. Plutselig blir de overfalt av 3 afrikanske menn som forrykker hele maktbalansen.
Forfatteren gir et godt innblikk i dagens situasjon i Sør-Afrika etter apartheidregimet. Grensene mellom rett og galt er i stadig endring. Hovedpersonen David famler etter sin posisjon i samfunnet, og trenger seg på menneskene han omgås med. Da disse ikke vil motta hans velmenende råd, føler han seg overflødig i deres liv  og sitt eget. Dette skildres gjennom hans refleksjoner og samtaler med dem. Han opplever vanære og skam på flere plan. Oppleser Lasse Kolsrud gir David en troverdig stemme.
Det eneste som trakk ned min leseopplevelse var manglende kjennskap til Lord Byron og Lucys resignasjon. Vestlig som jeg er, tror jeg ikke at jeg hadde klart tie. Om Lucys valg var bedre, gir boka ingen svar på.