I vår tid skal romaner helst handle om hovedpersoner som lider psykisk, sliter med angst og oppholder seg mye i sin mentale kjeller.

Denne romanen er et opprør. Denne fortellingen er fra 1960-tallet, den gang ungdommen lettere kunne «gi faen». Alle fikk jobb, uansett. Den gang ordet «psykiske lidelser» knapt ble nevnt. Den gangen optimismen og mulighetene lå som en blomstereng foran oss.

Jeg har villet gi en stemme til den optimismen, gleden, humoren og det fandenivoldske. Jeg vil skildre hvor strålende det er å leve, om alt det rare, tilfeldige, dramatiske og spennende som skjer i et liv. Litt mørke er det også plass til.