– Ingeborg er 14 år i 1734. Ho lev saman med mora, halvbroren Peder og stefaren Gabriel på ein gård i ei kystbygd i Noreg. Då mora vert tilkalla ved barnefødslar, forgrip stefaren seg på Ingeborg. Utan mulegheit for å kunne fortelja løyndomen, får ho ei ny von da ho treff husmannsguten Mikkel. Debutromanen til Aina Basso ber preg av hennar masteroppgåve i historie med vekt på seksuelle brotsverk på 1700-talet. Indirekte skriv ho korleis lovtekstane oppstår og kva slags konsekvensar det får for kvardagsmenneske på ein poetisk måte. Kapitla er ikkje på meir enn ei og ei halv side, setningane er knappe og skildrar kjende og nære kjensler. Eg ser mange likskapstrekk mellom Ingeborg og Tora frå "Det stumme rommet" av Wassmo. Båe stefedrane forgrip seg då mødrene jobbar utover kvelden og natta. Dei er båe to funksjonshemma, den eine har ein skada skulder, den andre er halt. Båe jentene lengtar og drømmer om deira døde, biologiske fedre og om korleis tilvære deira kunne ha vert annleis. Dette viser at problematikken rundt blodskam var like aktuell på 1700-talet som på 1900-talet og skapar engasjement og sinne i dag og.

– "Ingen må vite" så jeg veldig frem til å lese, men jeg var også litt bekymret. Den er jo skrevet på nynorsk og jeg leser sjeldent bøker på det skriftspråket. Men den frykten skulle vise seg å være grunnløs! Jeg kom utrolig fort inn i hvordan boken var skrevet, jeg "glemte" skriftspråket og ble opptatt av handlingen som grep fatt i meg. Selve språket er på en måte kort og med korte episoder, her er det ingen overflødige opplysninger eller lange utredninger. Likevel er språket poetisk og fungerer fint, selv om det er veldig annerledes i forskjell til bøker jeg vanligvis leser. Handlingen er vond og fin på samme tid. Jeg liker skildringene av Mikkel og Ingeborgs forelskelse, jeg liker samhørigheten. Samtidig bringer Gabriel og hans overgrep mot Ingeborg frem medfølelse og sinne, og historien tar fatt i meg. Spesielt når jeg vet at dette - og følgene av det - ikke akkurat var uvanlig før i tiden. Blodig urettferdig, men slik var det. Ingen må vite var absolutt et godt kjøp og jeg anbefaler den varmt videre. Jeg ble glad i Ingeborg, og ble skuffet da boka var slutt. Jeg skulle gjerne ha lest videre.