– Boka er både en innvandrerroman, men også en ungdomssroman. Halim går på skolen og er andregenerasjons innvandrer. Han har problemer med hvor han egentlig hører til, og føler nok at han faller mellom to stoler. Faren har han mistet litt respekten for, og han er svak på skolen og det fører til at han får utagerende adferd. Han møter Dalanda som har et veldig negativt syn på vesten og som klarer å nøre opp under sinnet hans. Av henne får han også en bok til å skrive tankene sine i. Det er denne dagboken vi leser. Romanen tar opp en viktig problematikk. 2 generasjons innvandrere befinner seg litt i ingenmannsland. De har røtter både i opprinnelseslandet og i Norge, men føler kanskje ikke at de hører ordentlig til noe sted. I tillegg har han de samme problemer som alle ungdommer har, f.eks. kjærlighetsproblemer. Språket i boka er gebrokkent norsk, og gir den enda mer autensitet. Lesverdig!

– Endelig kom den, den etterlengtede Innvandrerromanen. Av en innvandrer, om en innvandrer. Halim har gjennomskuet svenskenes integreringsplan, og vil forsøke å motstå den. Han vil være en tankesultan, og ikke bli som faren sin, som er fanget av det svenske og mistet både arabisk-nasjonalismen og troen. Boken er skjærende morsom, mye på grunn av tankene til Halim; hvordan han opplever verden. Også handlingen er morsom, Halim setter mange merkelige ideer ut i livet. Språket er verdt en egen omtale, fantastisk forsøk på å skape et "slang-skriftspråk". Vanskelig i starten, men går fort bra og er helt nødvendig for innholdet. Boka er et flott bilde av innvandrerliv i Skandinavia, om kulturkollisjon og misforståelser fra begge hold. Et viktig dokument for å forstå samtiden vår.

– En innvadrerbok fra Sverige om en annengenerasjons innvandrer som ser integreringen som en trussel. Hovedpersonen blir påvirket av en original dame som ser alt i bildet av rasisme. Skildringen er morsom og til å kjenne seg igjen i, selv om du ikke skulle være en ekstremist. Det handler jo om tolkninger... Språket i boken er litt forvirrende: Opprinnelig er denne boken skrevet på innvandrersvensk med sleng, og når dette oversettes til norsk, har oversetteren dessverre tatt med den svenske ordstillingen som sleng.... Dermed blir den norske oversettelsen litt norsk, litt svensk, litt sleng og litt "innvandrer"...

– Etter at du har kommet deg over et aldri så lite språk-sjokk i løpet av bokas første sider, griper jeg-personen Halim tak i deg og du begynner å undres på hvordan livet hans egentlig er. For det aner deg etterhvert at de sjøl-biografiske daglige nedskrivingene hans ikke er fullt så sjølbiografisk likevel, og du begynner å se konturene av den egentlige Halim bak det tøffe andre-generasjonsspråket.
Disse konturene tegner et bilde av en tenåringsgutt som har problemer med å finne seg sjøl midt iblant den kulturen han mener er hans og den svenske kulturen han er vokst opp i, og han ender med et forsøk på å ankre opp i den han kjenner minst - foreldrenes. Boka gir et verdifullt innblikk i frustrasjoner mange kjenner på kroppen, men som ikke er lett å sette seg inn i for andre. Og du kan ikke annet enn å le underveis - både av språket og av kontrastene mellom virkelig liv og innbilt lære hos «tankesultanen» Halim.

– Romanen handler om Halim, annengenerasjons svenskmarokkaner, og hans problemer med skole, venner, kjærligheta og ikke minst Kampen mot Integreringa. Han ser faren som en sviker som har blitt "svennifisert", og drømmer om å bli en revolusjonær som bygger et arabisk palass i Stockholm.
Boka er skrevet etter klassisk mønster fra dannelsesromaner som Catcher in the Rye eller Huckleberry Finn. I likhet med sistnevnte har den også et særegent og autentisk språk, i dette tilfellet oversatt til "kebabnorsk". Mye er sagt om boka som innvandrerroman, og Khemiri skriver både skarpt og vittig innen denne tematikken, men jeg synes det er viktigere å få frem de aspektene ved boka og Halim som er mer universelle for alle oppvoksende gutter.
Boka er nemlig sterkest når de skildrer hans ensomhet, forvirring og usikkerhet, og ikke minst savnet etter den døde mora. Karakteristisk nok er disse følelsesmessige aspektene skildret mesterlig indirekte, passende når "ingen må merke når man er aller mykest inni."

– Endelig er den her, innvandrerromanen! Den er nybrytende, litterært sett, og vanvittig morsom og tankevekkende. Boka er skrevet på kav innvandrernorsk, fortalt gjennom 15 år gamle Halim, som er andregenerasjon innvandrer. Han er araber og svensk på samme tid, men først og fremst vil han være en ekte revolusjonshelt som gjennomskuer Integreringsplanen som skal gjøre ham "gul og blå" og en tafatt, halvsvensk tøffelhelt, slik som faren. Det finner han seg ikke i. Han skal kjempe imot, bli en ekte revolusjonshelt - og naturligvis få seg de fineste damene. Språket er virkelig en fryd.
Boka kan stritte litt imot i begynnelsen, før man får vent seg til det mildt sagt nybrytende språket, men gi den litt tid, og du vil få en av årets virkelig store litterære leseopplevelser.

– En ung gutt lager seg sitt eget jallaspråk, selv om han egentlig kan svensk. Denne romanen tar opp den klassiske 2. generasjonsinnvandrerkonflikten, bare at ting er litt snudd på hodet; pappa har ikke lyst på parabolantenne, men den unge hovedpersonenen har lyst å ta vare på de gamle arabiske tradisjonene; han har "gjennomskuet" svenskenes rasisme og integreringsspolitikk! Denne boka var veldig morsom. Det er få bøker som får meg til å le høyt, men denne klarte det. Lett sommerlesning, med alvorlige undertoner og et språk som gir motstand. Det er mange lag i denne boka, og henvisninger til Peer Gynt og Brecht sine drama. Mange fine bilder, som da han akkurat hadde vært syk og gikk ut i frisk luft for første dag på lenge og - han følte som en nye tannkost som ennå ikke vendt til - eller noe i den dur. Utrolig søt hovedperson, selv om han bare var 15 år og litt i yngste laget for meg.

– Denne boka hadde jeg hørt mye om... Innvandrerromanen med stor I! Jeg må si at dette er en annerledes bok, både fordi jeg ikke helt skjønner hvor forfatteren vil med den, men også fordi det er LITT slitsomt å lese den norsken som er i boka. Dette er riktinok litt av sjarmen med boka, og detMÅ jo være sånn. Boka er til tider veldig morsom, men jeg blir litt furstrert over at hovedpersonen er så SINT, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. En bok som ikke traff meg helt, men som jeg kan se det morsomme med!