– Paul Auster er en fofatter som skriver utrolig godt og detaljert. Dette er rett og slett ekstremt velformulert poesi! Mange ganger måtte jeg stoppe opp og tenke gjennom om det virkelig var noe mening i alle disse smarte ordene. Så gikk jeg grundig gjennom setningen, og fant ut at det var det absolutt. Man behøver ikke være supersmart for å skjønne at Paul Auster ikke droppa ut etter grunnskolen, man føler seg faktisk ganske sofistikert der man sitter og pløyer gjennom gullkorn for gullkorn, det ene mer genuint enn det andre. Derfor; har du ikke sansen for Sokrates, har du ikke sansen for Auster, for her blir du oppfordret til å tenke. Språket er fylt av nydelige, utbroderte detaljer som glir ut i evigheten og videre, noe som, uansett hvor flott det kan høres ut, blir ganske slitsomt å lese. Dette er nemlig ikke en bok man bare glefser i seg, det går fint an å legge den bort. Men likevel, dette er en fin bok. Les den, men pass på å ha god tid, for tenker du ikke gjennom det Auster skriver, går du glipp av veldig mye bra.

– Ingen har skrevet bedre om film enn Paul Auster i denne boka, og boka selv er en cinematisk "tour de force" som man sjelden har sett maken til. Min reaksjon etter å ha fullført boka: Jeg holdt den i nevene, ristet den grundig, satte tennene i den og bet til (biblioteksbok), det sier en del. Alle filmskoler, manuslinjer og lignende burde få Illusjonenes bok på pensumet, for så innsiktfulle beskrivelser av levende bilder og filmens magi finnes det lite av. Et sus av Luis Bunuel kan kjennes, og slutten i boka alluderer også noe Bunuel skrev i sin selvbiografi. En hyllest til livsmot, menneskenes enorme styrke og sårbarhet og til filmen.

– Nok ein gong møter ein den lett gjenkjennelege forma og stemninga som dukkar fram i ei kvar Paul Auster-bok. Og det er ei stemning eg gjerne kjem tilbake til igjen og igjen. Auster klarar på utruleg vis å kalle fram eit slags dystert film-noir-landskap frå USA. Og denne gongen handlar det også nettopp om film. På jakt etter ein bortkomen stumfilm-skodespalar og historia hans nøstar hovudpersonen, David Zimmer, opp sitt eige liv og si eiga historie. I grenselandet mellom det verkelege livet og illusjonane må Zimmer finne ut av korleis han skal fortsetje å leve livet sitt og dette er ei reise eg kan anbefale å bli med på.

– Når litteraturprofessor David Zimmer mister sin kone og sine to sønner i en flyulykke, taper livet absolutt all mening for ham. Han drukner sorgen i alkohol, og trekker seg helt tilbake fra omgivelsene. Men så en kveld foran fjernsynet opplever han at en gammel stumfilm makter å få ham til å le. Det varer bare noen sekunder, men det er nok til å få David til å innse at en del av ham faktisk ønsker å leve videre. Filmen har vekket David av dvalen, og han begynner å innhente informasjon om mannen som har skapt filmen, Hector Mann. Dette blir innledningen til et bokprosjekt som ender med å føre ham til et dramatisk møte ute i ørkenen.
'Illusjonens bok' er en fengslende og besettende roman. Den er utrolig bra skrevet, og har et handlingsforløp som virkelig suger tak i leseren og som byr på stadig nye overraskelser. Forfatteren skriver levende og innsiktsfullt, og behandler temaet sorg på en overbevisende og original måte. Dette er en den første boken jeg har lest av forfatteren, men jeg kan love at det ikke blir den siste. Anbefales på det sterkeste.

– Historien om professor David Zimmer, som for å komme over tapet av ektefellen og sine to sønner, skriver en bok om den glemte stumfilmskaperen Hector Mann, er en sterk opplevelse. Den forteller innsiktsfullt og følsomt om hovedpersonens sorg og tap, samtidig som den ikke gir seg over til tragedien men stadig ser fremover. Romanen er utrolig godt og levende skrevet, og har en intensitet som gjorde at jeg hadde store problemer med å rive meg løs fra fortellingen. Dette er en roman som virkelig satte spor etter seg, og som har en original og spennende stemme som jeg falt totalt for. Må leses.

– Et møte med Paul Austers verden er som å møte livet og skjebnen i konsentrert form. Så også i Illusjonenes bok. Som så ofte ellers handler det om kampen mellom undergangsdriften og overlevelsesviljen - hvor den sistnevnte stort sett er den sterkeste. Om Illusjonenes bok kanskje ikke er så gjennomført som f.eks. Leviathan, blir man utrolig grepet av hvordan historiens personer snubler, ramler og reiser seg igjen gjennom de mest utrolige hendelser - men ikke mer utrolige enn at de fort kan hende deg og meg. Når livet er som mørkest, og jeg mot all forventning finner noe som er godt - tør jeg da åpne øynene. Kanskje det bare finnes inne i hodet mitt. Jeg ble så sint på avslutningskapittelet at jeg kylte boka i veggen når jeg var ferdig. Et større kompliment kan man vel nesten ikke gi til en bok...