– Vold, vold og atter vold. "Blodlenka" er, som tittelen tilsier, en brutal bok om en slekt i en liten bygd på en liten øy, hvor en far tyraniserer hans tre sønner med trusler og vold. Han sitter i rullestol, men er like fullt farlig, og stokken hans, Rettar-Tor, er alltid innen rekkevidde. "Blodlenka" er Olav Kristiseters heavy debut på nynorsk, og han bruker grov vold mot likegyldigheten. Den er en tankevekker, og har et trøkk som skyver alt unødvendig til side. Språket er enkelt, men til tider ganske kjedelig og det er delvis derfor den bare får en firer. Boken får ekstra pluss for den siste setningen, som fikk meg til å grøsse.

– Det er på ingen måte en munter roman Kristiseter debuterer med - her er det ondskap satt i system, i form av pater familias som dikterer familien fra rullestolen, kombinert med uante mengder råskap, utført av Magnars to storebrødre. Magnar er på sett og vis bokas hovedperson og er yngstegutten på gården. Han blir hundset med og behandlet som en tjenestegutt og får grufull straff hvis han ikke gjør som han blir bedt om. Bortsett fra Magnar beskrives de andre mennene på gården som følelsesløse skapninger, hvis eneste glede er å gjøre andre miserable. Midtveis i romanen skiftes dog synspunktet, slik at vi i den andre delen får vite mer om Pater familias' fortid, og kanskje forstår mer hvordan han har blitt den han har blitt. Det er et snev av American Psycho over det hele, kombinert med en del allusjoner til apokalypsen - og det er i bunn og grunn et tragisk familiedrama som utspiller seg i romanen. Ekstra pluss for siste setningen, som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på denne leseren.