– Jeg leste denne boken som en del av et særemne der jeg skulle reflektere over kvinners posisjon i familien og samfunnet gjennom tidene. Og det er ingen tvil om at "Constance Ring" gir et godt bilde på hvordan kvinner virkelig hadde det for hundre år siden, og det er en sterk tankevekker. Amalie Skram skriver på en måte som gjør at man virkelig får en god innsikt i hvordan ting var, og man får en ordentlig følelse av hva Constance tenker og opplever. Det gjør boken spennende i tillegg til at den er et eksempel på noe som utgjør en den av historien. Jeg likte alle deler av boken veldig godt, til tross for at dette kanskje kan regnes som gammeldags for noen som er av den yngre generasjonen. Alt i alt vil jeg anbefale den til dem som vil lære litt om fortiden, og samtidig liker virkelighetsnært og troverdig drama.

– Til tross for det unaturlige språkbruket, mener jeg at forfatteren får frem gode poenger til fordel for kvinner. Man kan si at det ikke er en bok som skal underholde, men det likevel er en trist klassiker som fikk meg til å tenke over de vanskelige forholdene som ennå eksisterer for en god del kvinner. Jeg vil kun anbefale boken til dem som interesserer seg for historiske fortellinger, siden det ikke er en roman med nervepirrende spenningsmomenter. Hvis man leter etter en lærerik leseopplevelse kan dette definitivt være en passende roman. Det er veldig historisk interessant å lese denne boka og kan anbefales for absolutt alle.

– I Constance Ring (1885) møter ein den unge embetsmannsdottera Constance. Ho innleier forhold til tre ulike menn (ein forretningsmann, ein lege og ein musikar). Constance er heilt uvitande om seksualiteten, og reagerer avvisande på dei erotiske framstøta frå desse mennene. Det generelle temaet i boka er den mindreverdige rolla og mangelen på rettar kvinnene hadde i samtida til Amalie Skram. Det velrenommerte forlaget boka eigentleg skulle kome ut på, ville ikkje gje henne ut, så Skram måtte difor betale trykkjeutgiftene sjølv. Boka gjev god innsikt i korleis det var for ei kvinne å leve i eit ekteskap for litt over hundre år sidan og er elles den fyrste romanen Amalie Skram skreiv.

– Constance lever i et ulykkelig ekteskap og nærer ingen varme følelser for den eldre grosserer Edvard Ring, og synes mye av det han gjør er motbydelig. Samlivet preges av en kjølig tone, og dagene fylles med selskaper og veldedighet. Både medisineren Niels Lorck og studenten Harald Meier begjærer henne og gjør tilnærmelser, noe Constance avfeier. Da hun oppdager at Edvard er utro med tjenestepiken, vil hun skilles, noe omgangskretsen hennes ikke godtar. Hun kompromisser - men hvor lenge klarer hun å leve med et kompromiss som ikke holdes? Jeg har mye medfølelse for Constance i begynnelsen av boka. Hennes nærmeste godkjenner herr Ring sidesprang - det ligger i menns natur, og de fleste ekteskap har opplevd og overlevd lignende situasjoner. Hun vingler mye på slutten og blir en skikkelig dramaqueen, og det med god grunn. Kanskje hun ville ha blitt mer lykkelig om mennene i hennes liv kunne ha vært mer ærlig fra begynnelsen av. Boka fikk stor oppmerksomhet da den kom ut i 1885, da den angriper samtidens syn på kjønnsroller, ekteskap og dobbeltmoral. Bjørnstjerne Bjørnson kritiserer dens innhold før han engang har lest den, mens Arne Garborg fremhever den som et menneskelig dokument.

– I Amalie Skrams debutroman møter vi den 19 år gamle Constance som gifter seg med den 16 år eldre Ring. Constance opplever raskt at hun ikke er forberedt på hva ekteskapet innebærer. Virkeligheten som møter henne blir dermed et sjokk. Dobbeltmoral blir et sentralt tema i boken da hovedpersonen fort finner ut at spillereglene er svært ulike for kvinner og menn i et ekteskap. Boken behandler også erotiske problemer på en åpen og fri måte. Dette var i samtiden svært sjokkerende og boken ble dermed av mange oppfattet som en skandale. Jeg synes denne romanen er meget interessant i en kvinnehistorisk perspektiv da den forteller mye om hva undertrykkelse og fortielse kan gjøre med en kvinnes evne til å ha et fungerende kjærlighetsliv.
Men boken har også en god del svakheter både når det gjelder språkførsel og handling. Begge deler virker på mange måter både tilfeldig og dårlig gjennomarbeidet. Til tross for disse svakhetene vil jeg si at dette er en absolutt leseverdig bok som jeg ser på som meget sentral i Amalie Skrams forfatterskap.