Jeg vil dø

Døden er allmennmenneskelig samtidig som den rører ved det inderlig menneskelige, det eksistensielle. Derfor er døden som fenomen særlig
egnet til å fange betydningsfulle aspekter ved samfunnets ånd - dets dype strukturerer generelt og dets underbevisste menneskesyn spesielt. I dette essayet analyserer Randi Dorthea Espegren Masvie og Andreas Espegren Masvie nettopp døden. Det gjør de ved å utforske det moderne dødsønsket slik det utfolder seg i vårt eget samfunn og gir seg til kjenne i samtalen om liberalisering av dødshjelp. Hvilke premisser forutsettes når det argumenteres om dødshjelp? Bør vi godta dem? Hva forteller disse premissene om samfunnets menneskesyn og hvordan dette er i endring?
Det er først og fremst det moderne dødsønskets juridiske og filosofiske aspekter essayet griper fatt i, men også sosiologiske, samfunnspsykologiske og idéhistoriske betraktninger hentes frem. Det fortelles dessuten en rekke dødsberetninger, som forfatterne har samlet fra leger og pårørende i Nederland - som liberaliserte dødshjelp like etter tusenårsskiftet.