Med kunnskap og kjærlighet til håndverket forteller forfatter Nanne Støhlmacher om arbeidet, teknikker og tradisjonen knyttet til de fargerike, vevde åklærne, sett fra Vest-Agder fra 1600-tallet og fram til 1900-tallet. Dette er også en fortelling om hvordan vi levde i Norge før i tiden.

For å kunne veve et varmt og vakkert åkle, må man ha garn og vevstol. Lin og hamp må sås, høstes og bearbeides. Man må gjete sauen, sanke ullen og spinne det til garn - bare den fineste ullen er god nok. Om man vil ha farger i veven, må man samle inn planter og røtter til å lage fargestoff. Og man må ha kunnskapen om hvordan man kan forvandle tråden til teppe med kunstferdige motiv og mønster. Det er håndens kunnskap, tradert fra generasjon til generasjon gjennom flere hundre år. De var kostbare - et åkle var verdt like mye som en hel ku.

I dag kjenner mange åklær som veggpryd, men før 1900-tallet ble de brukt som sengetepper og fulgte folk gjennom hele livet. Dåpsbarnet ble svøpt i et vakkert åkle, og som et likklede fulgte teppet en person ut av livet igjen. De vevde åklærne har skapt handel og økonomi og vitner om endringer i samfunn. Hver bygd og landsdel hadde sine mønster og tradisjoner.

Førstekonservator i Norsk Folkemuseum, Bjørn Sverre Hol Haugen, bidrar med en innledning som setter tradisjonen inn i et kulturhistorisk perspektiv.

Boken er rikt illustrert med et imponerende fotomateriale og har engelskspråklige sammendrag av hvert kapittel.