Fiskehuset

Ei uke med fiske på innsjøen Storsenn sammen med onkel Ivar skal forandre livet til Jon. Jon skal overta ansvaret for gamle tradisjoner – lære seg å ro, drive garnfiske, lage rakafisk, bo enkelt i den lille fiskekoia, og det er Ivar som står for undervisningen. Både det ene og det andre av visdom må noteres i den blå notisboka. Og den gamle gubben er ikke snauere enn at han også ønsker å dosere om selve livet. Ivar er ikke nådig i sine karakteristikker av Jon som han mener er et mislykket fjols. Jon er lærer og musiker, og begge deler utfører han uten overbevisning, ifølge onkelen. «Skriv ei song om det, du» sier Ivar stolt når han sjøl kommer med visdomsord om kjærlighet og kunst og hvordan man bør leve livet.

Stein Thoralf Bjella har skrevet en vakker roman med handling fra Ål i Hallingdal. Ytre ramme er matauk på det gavmilde ørretvannet langt inne på fjellet, men det er den anstrengte relasjonen mellom Ivar og Jon det egentlig handler om i denne velskrevne romanen.

Alt som dirrer under overflata
Ivar Helgesen Aal begynner å bli for gammel til å kjempe seg inn til fiskekoia på fjellet der han har fiska hvert år og lagt ned kilovis med rakfisk. Denne høsten blir de fire kilometerne inn til koia til fire mil for Ivar. Med tung sekk sliter seg han seg fram med rygghvirvlene pressa nær bakken. Siden 1960-tallet har han forsynt hele familien med rakfisk («Venni har e ikkji»), og han ser for seg at nevøen Jon Asleson Aas skal gjøre det samme – på gamlemåten. Ellers blir man lat, og det vil prege en på alle områder i livet. Jon kan bare glemme å tenke på å anskaffe hestekrefter til båten, eller kjøre inn med scooter om vinteren («Ikkji få skutersjuka»). Garna skal være de samme gamle, og de skal bøtes når det er nødvendig. Man kjøper ikke nye garn. Og ikke dem av nylon!

Gleden over naturen
Som leser undrer man seg over Jons utholdenhet. Å måtte forholde seg til så mange nedlatenheter og samtidig beholde roen, er imponerende. For Ivar dreier det seg hele tiden om å teste ut Jon, være mest mulig tverr, sette Jon på plass.

Ivar har selv døtre, men han vil ikke overlate fiskehuset og fiskerettene til dem. Han ser for seg at svigersønnene ville ødelagt stedet med å gjøre det om til et fristed for kamerater, fyll og fanteri. Jon derimot … «Du er bra for vatnet og området rundt, fordi du mangla initiativ.» For Jon blir oppholdet ikke kun spekket med sjikanerende bemerkninger, han lærer også en del om seg selv. Han blir tvunget til å tenke over hvordan han lever livet. Ivar kan fremstå som ondskapsfull, men har nok et hjerte for nevøen likevel.

Skildringer av rutiner med å sette ut garna (når Jon omsider har lært seg å ro), ta dem opp, bli begeistret over god fangst, glede seg over rett vindretning, vakkert lys over innsjøen, en god kaffidoktor eller to … er også en del av romanen. Og ikke minst er det ganske underholdende. Stein Thoralf Bjella behersker ikke bare å lage bra musikk, han kan skrive romaner også!