Sjokkerende ærlig

Annie Ernaux deler opplevelsen som pårørende da moren fikk demens. «Det er ikke mitt liv jeg skriver om. Det er livet», sier nobelprisvinneren.

Når sykdom rammer nært – alvorlig, uhelbredelig sykdom – kommer sorgen sammen med alt det uforutsette som skjer og som skal mestres og håndteres. I skarp og ufiltrert prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige og skambelagte sykdommer, demens. Hun viser hvor vondt det kan være å miste en mor, selv som voksen. «Aldri vil en kvinne stå meg så nær, så nær at det er som om hun er i meg,» skriver hun.

Levningene av en sorg
«Mor: 'Du kjeder deg ikke hjemme, da?' Når hun snakker om meg, er det henne det dreier seg om. Hun må kjede seg sånn! Eller gir ikke det ordet mening for henne lenger? Hva husker hun fra livet sitt nå? Hva er livet hennes for henne?»
     Forfatterens små notater – besøksdagboken, kaller hun dem – er minner, refleksjoner, rare drømmer og opplevelsene i møtene med den stadig sykere moren, om hverandre. Hun deler de fine, og de såre, vonde, flaue, ubehagelige. Hun er brutalt ærlig. Hun føler at rollene er byttet om, at moren må håndteres som et barn.

Mamma, det er meg!
Den voksne datteren veksler mellom kjærlig omsorg og følelse av vemmelse, fornektelse og aksept. Hun holder det litt på avstand, må leve sitt liv også, men kjenner en inderlig nærhet til kvinnnen som har vært – som er – så viktig i hennes eget liv, og føler på trangen til å ta henne med hjem og passe på henne. Men hun vet det blir helt umulig.
     «Jeg skildrer mors barndom, ungdom, jeg 'ser' henne inni hodet mitt, styrken, skjønnheten, varmen. Og så ser jeg henne slik hun var i dag, sovende med åpen munn, radmager. Jeg har behov for å rope: 'Mamma, det er meg!' De to bildene vil ikke stemme overens.»

Et ruvende forfatterskap
Annie Ernaux' forfatterskap ruver i den europeiske samtidslitteraturen. Hovedverket Årene ble hennes gjennombrudd, også i Norge. Da hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i fjor uttalte Svenska Akademien i sin begrunnelse at at prisen gikk til Ernaux «for at hun med mot og klinisk skarphet avdekker det personlige minnets røtter, fremmedgjøring og kollektive rammer».
    Hun skriver personlig, presist og nært, hun skriver på en måte som trekker meg som leser inn. Teksten berører og vekker til live mine egne minner og refleksjoner. Jeg kjenner at denne leseopplevelsen kommer til å være med meg lenge, den har flettet seg inn i tankene mine.