Den fortellende jeg-personen i denne boka har samme navn som forfatteren. Over en periode på to og et halvt år, rammes hun av en serie på 18 hjerneslag. Først etter lang tid finner legene årsaken til slagene. I mellomtiden er hun både blitt feildiagnostisert og feilbehandlet. Samtidig med dette blir forfatterens mor tiltagende dårligere, og hun dør uten at hennes eneste barn kan være hos henne den siste tiden.

Wenche-Britt Hagabakken forteller historien om sykdommen og de psykiske problemene hun får. Hun skriver om et tett mor og datterforhold fylt av både smerte og kjærlighet.

Romanen tar strupetak på leseren simpelthen på grunn av den prestasjonen det er å fortelle en slik selvopplevd sykdomshistorie så tett på. Det viser oss hvor skjørt og utsatt selve livet er for både Wenche-Britt Hagabakken og oss alle.