– "Bivirkninger" handler i korte trekk om Una - sykepleier, mor, samboer, datter, kollega - som i midten av 40-årene har et noe dystert, forvrengt syn på verden. Hun er fysisk attraktiv, men eier ikke empati og hun tar ikke fem flate øre for å manipulere noen. Det faktum at hun er sykepleier er nesten litt skremmende, for det er slett ikke slik en sykepleier skal være. Og lille Severin, sønnen til Una, som ikke har noen kontakt med sin far blir omtalt som svak, og Max (samboeren til Una) prøver så godt han kan å åpne øynene til Una og få henne til å forstå at man skal elske sitt barn betingelsesløst, men Una rakker ned på Max og får ham til å tro at det er han selv det er noe galt med. De første 100 sidene er helt ok (og jeg trodde jeg måtte gi en lav karakter), men det er først i siste halvdel at det virkelig blir interessant. Boka er svært lettlest og den fenger stort sett gjennom hele historien.

– Denne boka er ein sjeldan godbit. Du er inne i hovudet til ein kvinneleg psykopat, og ser verden med hennar auge. Una er sambuar med Max, ein heilt vanleg mann, kanskje litt for ordinær for Una. Begge har dei eit barn frå tidlegare forhald, og Max har i tillegg ei sytete ekskone som Una trur framleis er interessert i Max. Max og Severin, ungen til Una, må ta del i eit sunt kosthald med absolutt null junk-food, men når dei ikkje er der, gjer Una det ho vil, bestiller seg kinamat eller kjøper seg ein feitande hamburgar. Visse friheiter må ho jo få lov å ta seg. Una kontrollerer alt rundt seg, og når ho har bestemt seg for noko, skal det bli slik. Sjølv innser ho ikkje at ho har psykiske problem, og Max anar ikkje korleis han skal opptre ovanfor ho. Skal han fortsette å underleggje seg Una, eller skal han kjempe og stå imot?

– Vi kommer umiddelbart inn i livet til avdelingssykepleier Una som lever med sin sønn fra et tidligere forhold og sin nye kjæreste. Vi blir umiddelbart grepet av hennes absurde forhold til alle andre mennesker. Både andre menneskers atferd og utseende synes å provosere henne. Til tross for at hovedpersonens atferd avviker fra det vi kan kalle normal, er historien og persongalleriet troverdig. Handlingen er spennende og Unas atferd uforutsigbar. En spør seg underveis om noe kan stoppe henne. Men ikke bare handlingen gjør boken god, Brodin har et særdeles godt grep på språkføringen. Setningsoppbygging og språkbruk er av høy klasse. Dette gjør boken svært lesverdig.