Lesesirkel med Elling

I en tid der mange av oss finner tilflukt i bøkenes verden, er det minneverdig å få ta del i Ellings opplevelse som romanleser. Ingvar Ambjørnsen byr på Ellings litterære reise til Lanzarote. 

Enhver leser kjenner igjen opplevelsen ved å lese. Vi tar inn over oss det vi leser, og vi identifiserer oss med eller vi tar avstand fra de litterære figurene, handlingene og væremåten deres. Så også med Elling. I Ingen kan hjelpe meg blir leserne invitert med på Ellings lesning av den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman Lanzarote. 

Personlig har jeg ikke selv noe forhold til Houellebecqs romaner, men det tenkte jeg ikke på et sekund under lesingen. Jeg har nemlig et forhold til det å lese bøker, og det er akkurat dét dette handler om. Vi kjenner oss igjen i situasjonene som oppstår, og vi blir invitert med på en herlig leseopplevelse sammen med Elling. 

Elling-komikk
Gjennom bøkene om Elling har vi opplevd at han er et menneske som svært mange av oss kjenner oss igjen i innerst inne, selv om vi i utgangspunktet ikke trodde vi hadde så mye til felles med denne merkelige figuren. Som sist, treffer vi ham hjemme i sokkelleiligheten i huset hos enkefru Annelore Frimann-Clausen på Grefsen i Oslo. Men denne gangen er det ikke dagliglivet ute i samfunnet som opptar ham, men boka han er i gang med å lese og erkjennelsen hans av at han ikke er alene i verden. 

Svært gjenkjennelig
I boka opplever han nemlig en hovedperson som ser mørkt på tilværelsen og savner planer for fremtiden generelt og spesielt for den nært forestående nyttårsaften – en situasjon Elling selv kan kjenne seg igjen i. Når bokas hovedperson ender med å dra på ferietur til Lanzarote, er Elling raskt en interessert tilskuer til ferieturen. Elling har jo selv vært på sydentur, riktignok for en god del år tilbake. Men gjenkjennelsene er der fra første side, og leseren tar seg i å le, ikke av, men med, Elling. 

Vi anbefaler en utflukt med Elling – bli med fra sokkelleiligheten på Grefsen til hete Lanzarote!

Boklånet
Oppstemt av romanens åpning ankommer Elling sin husvert på deres månedlige søndagsmiddag. Han er såpass begeistret at han nevner boka for Frimann-Clausen, det burde han kanskje ikke ha gjort. Hun har nemlig varme minner fra Lanzarote selv, en øy hun i sin tid ferierte på sammen med sin avdøde mann. Om hun kan få låne boka når Elling er ferdig? Selvsagt kan hun det. Men var nå det en god idé, tenker Elling når han får det hele på avstand, han minnes enkelte eksplisitte scener fra boka, og etter hvert som han leser videre, åpenbarer det seg enda mer. Skal han blottstille seg for Annelore og innvie henne i hva slags litteratur han leser? Han kan heller ikke fri seg fra å se for seg Annelore Frimann-Clausen og ektemannen Sigurd i tilsvarende scener på deres Lanzarote-ferie, og lesingen tar fra nå av vel så mye form av hvordan han kan unngå å gi boka videre til Annelore etter endt lesing.

For oss som er vitne til det hele, er det stor komikk etter hvert som Elling leser videre. 

Bli med Elling på utflukt!
Men foruten de mer pinlige sekvensene i boka han leser, er det Ellings egne refleksjoner rundt hovedpersonen og likhetene med Ellings eget liv som står igjen etter endt lesing. Vi er mange som kjenner igjen følelsen av å se seg selv gjennom beskrivelsen av en litterær figur, så også Elling, der han selv leser fra boka:

«Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer, og når den ringer lar de svareren gå. Ingen nyheter er gode nyheter. Stort sett er det slik folk er, jeg også.» 

Jeg leste det om igjen: «Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer ...» 

Igjen denne voldsomme, nesten brutale gjenkjennelsen av egen situasjon og liv. Det er tankevekkende. Kanskje kan vi lære noe av Elling når det gjelder å være mer bevisst til stede i eget liv. Vi anbefaler en utflukt med Elling – bli med fra sokkelleiligheten på Grefsen til hete Lanzarote! Det finnes vel knapt noen tryggere måte å reise på i våre dager. 

«Ingen kan hjelpe meg er å betrakte som en liten bonusbok til Ellings mange venner mens jeg skriver på oppfølgeren til Ekko av en venn.» 

Ingvar Ambjørnsen