I november 1999, etter at familien hadde vært gjennom noen tøffe år, begynte Joan Didion å gå til psykiater. Hun beskrev terapitimene i en dagbok tilegnet ektemannen, John Gregory Dunne.

I flere måneder skrev Didion ned samtalene med psykiateren i detalj. De første timene handlet om alkoholisme, adopsjon, depresjon, angst, skyldfølelse og det hjerteskjærende forholdet til datteren Quintana. Etter hvert utviklet temaene seg til å inkludere arbeidet, som hun over tid syntes det ble vanskeligere å konsentrere seg om. De snakket også om barndommen – misforståelser og mangel på kommunikasjon med moren og faren, og hvordan hun tidlig utviklet en egen evne til å forutse katastrofer – og om å oppsummere livet, eller, som hun formulerte det, «hva det har vært verdt». Samtalene skulle strekke seg over mer enn ti år.

Didions nedtegnelser er fylt med den særegne intelligensen, presisjonen og elegansen som kjennetegner alt annet hun har skrevet. Det er en usedvanlig intim beretning som avdekker sider ved henne som tidligere var ukjent, men stemmen er umiskjennelig hennes – spørrende, modig og klar, selv mens hun står midt i en av livets mest krevende perioder.