– Forgjengeren - the dark knight returns - ble en merkestein i den US-amerikanske tegneseriehistoria. Det blir sikkert ikke denne, men det er bare på grunn av den stien forgjengeren allerede har gått opp. Som med alle gode tegneserier kan denne leses på flere plan. Den har blant annet en svært samfunnskritisk vinkling, og legger an en tone som kan minne både om Orwells 1984 og om Alan Moores V. Likevel er denne både skitnere, mer brutal, mer vulgær og mer fargesprakende enn de to andre. Lest på en bakgrunn av autoritære trekk i post 9/11-USA blir boken nesten skremmende profetisk. I Tillegg fungerer boken ekstra godt for den som er oppvokst med superhelter. Historien byr på utallige møter med outrerte versjoner av gamle kjente, fra Atom og Grønne Pil til Plasic Man og Question. Jeg nøler ikke med å anbefale denne.

– Denne tegneserieboken fortsetter der "The Dark Knight Returns" sluttet, og Batman må igjen ut i offentligheten for å berge mennesker. Den Batman vi møter i denne boka er mer i bakgrunnen enn jeg er vant til, og jeg synes det tar alt for lang tid før han dukker opp i det hele tatt. Når han dukker opp blir det klart at dette ikke er noen innsiktsfull urforskning av vigilantepsyken, for her er han mer A4 enn han har vært på lenge. Tegningene faller heller ikke i smak. Tegningene kan best beskrives som slurvete Sin City-tegninger i grumsfarger. Historien er mildt sagt omfattende, og de fleste vi kjenner fra DC-universet dukker opp i denne serien, noe jeg regner som et stort pluss. Dessverre er karakterene for enkle, og tegningene for dårlige til at det som kunne vært en veldig god historie kommer til sin rett.

– Dette er langt fra noen dårlig tegneserie, men da det er oppfølgeren til en helt fantastisk tegneserie, er det nesten umulig ikke å bli skuffet. Sett i forhold til "The dark knight returns" blir "The Dark knight strikes again" rett og slett dårlig. Denne tegneserieromanen har ikke den mørke stemningen som var så deilig i den første boka, for den blir erstattet av store mengder "humoristiske" innslag i form av karakterer som ser historien fra utsiden, type nyhetsankere osv. For meg ødelegger det den lille stemningen det måtte være, og jeg synes virkemiddelet er oppbrukt og lite underholdende. I tillegg mister karakterene den edgen de hadde i den første boken. Her ligner Batman mer på en Arnold-figur enn noe annet. På plussiden har man en omfattende historie, som gjør at man gjerne kan lese den opptil flere ganger, selv om også denne har noen elementer som er mer latterlige enn noe annet.

– Dette er fortsettelsen på Millers mesterverk The Dark Knight Returns. Tre år etter den forrige boken lever folk i en slags politistat hvor presidenten er et hologram styrt av Lex Luthor. Alt er mørkt og dystert og håpløst. Selv Supermann er ikke mer enn en løpegutt for sin tidligere erkefiende. Men gamle Batman kommer tilbake. Han samler sammen de gamle heltene og starter revolusjonen. Den forrige boken var virkelig bra og selv om denne ikke klarer å nå det samme nivået, så er denne verdt å få med seg. Jeg ble øyeblikkelig dradd inn i historien og klarte ikke å legge den ifra meg. Tegningene er røffe og passer godt til den dystre og brutale stemningen som preger boken. Noen ganger syntes jeg tegningene ble litt for primitive, men ikke nok til å ødelegge denne flotte boken. Jeg er ikke så godt kjent med DC-verdenen og superheltene som bor der.
En del av de heltene som dukket opp hadde jeg aldri hørt om, men det var ikke noe stort problem. Man blir trollbundet av stemningen og glemmer slike småting. Frank Miller har skrevet en verdig oppfølger i The Dark Knight Strikes Again, som burde være et must i enhver tegneseriesamling.