Den første tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var en
intens unntaksperiode i norsk historie. Eksplosjonen i Oslo og massakren på
Utøya skapte frykt og fortvilelse i befolk­ningen. Volden var vond og
uvirkelig. Men paradoksalt nok var dette også en tid som for mange var
meningsfull og vakker. Et behov for å vise styrke og solidaritet forente store
deler av landet. Mer enn én million nordmenn deltok i rose­tog. Budskapet var
at Norge stod samlet og at demokratiet måtte beskyttes.

Rosetogenes paradokser undersøker hvorfor og hvordan dette
rituelle og nasjonale fellesskapet oppstod, hva som kjenne­tegnet det, og
hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side. Forfatteren viser hvordan
tiden etter 22. juli synliggjorde og satte på spissen det som kjennetegner det
norske samfunn og landets innbyggere – ofte på paradoksale måter. Boka er en
studie av hva som skjer når et land blir kastet ut i en krise, og folk raskt må
finne frem til tanker, følelser og handlinger som kan reparere en skadet
virkelighet.

Tore Witsø Rafoss er sosiolog og forsker ved KIFO, Institutt
for kirke-, religions- og livssynsforskning.

«Med
en rekke empiriske kilder og et sensitivt teoretisk rammeverk tegner han et
større bilde. Det er noe gammelmodig over denne studien. I en akademisk verden
stadig mer preget av tellekant-fetisjisme og strevet for å komme inn i high
impact journals har denne type bøker blitt sjeldne. Den minner litt om de
klassiske monografiene vi fikk på 1960- og 1970-tallet, i den første
generasjonen av norske sosiologer. De ga kompleks empiri mening gjennom djerve
teoretiske grep. Dette er en uvanlig utgivelse, og det er aldeles nydelig
sosiologi.»
– Willy Pedersen, Morgenbladet