– Jan Guillou har gjort det igjen. Carl Hamilton er tilbake igjen og denne gangen skal han lede Palestina inn i en endelig seier over Israel ved hjelp av en russisk ubåt. "Madame Terror" er utrolig spennende og morsomt skrevet, samtidig som den er dypt tankevekkende og er skrevet med en dyp innsikt i storpolitikkens verden. Den er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Boken er absolutt en av de beste bøkene jeg noensinne har lest og den anbefales på det sterkeste (Selv om en og annen jøde garantert kommer til å få den i vrangstrupen, da den stiller Israel og jødene i et lite flatterende lys).

– Jan Guillou fornekter seg ikke. "Madame Terror" er en usannsynlig historie som nesten kunne vært sann. Han legger som vanlig inn sine ganske tydelige politiske føringer, det er ikke tvil om hans preferanser i konflikten i Midt-Østen. Samtidig mener jeg han har litt selvironisk humor i denne fortellingen. Jeg er litt usikker på hva som er motivasjonen for Guillou nå, er det å fremme et politisk budskap eller tjene mer penger på Carl Hamilton? Uansett er dette godt fortalt, det er både spennende og morsomt. Kanskje er det rett og slett fortellerglede som får Jan Guillou til å skrive nok en historie om sin helt som nå brått våkner til liv igjen. Uansett er boken et must for den som skal følge med i livet til den svenske superspionen Hamilton.

– Jan Guillou har nok en gang skrevet en spennende og særdeles lettlest spenningshistorie. Lettlest - og fullstendig bortkastet. Det er ikke vanskelig å skjønne hvor forfatterens politiske sympatier ligger, og selv om jeg kan identifisere meg med dem, blir det så altfor enkelt å score billige poenger ved å gjøre narr av den amerikanske presidenten og andre framstående personligheter. Forfattere burde generelt frastå fra å "misjonere" for et tema i bøkene sine, og heller konsentrere seg om å fortelle en historie. Bokens hovedperson, Madame Terror selv, er godt nok skildret, men handlingen er altfor lang, detaljrik og klisjefylt. Men han klarer altså å holde tempoet oppe så man kan rase ganske fort gjennom boka. Det er en lettlest bagatell som er glemt raskere enn det var å lese den. Nei, plukk heller fram en av de gode, gamle Hamilton-bøkene. Denne beundringsverdige helten burde fått lov til å nyte pensjonisttilværelsen i ro og fred.

– Jeg regner med at jeg ikke har vært alene om å savne Hamilton. Nå møter vi han engelig igjen, og ikke bare det - vi møter også andre sentrale personer fra historiene om den legendariske svenske offiseren. Forfatteren har nok savnet ham også, og når man leser boken får man inntrykk av at det er et lykkelig gjensyn også her. Boken tar utgangspunkt i terror, og siden vi sist møtte Hamilton har dette temaet blitt mer aktuelt, og forfatteren aktualiserer handlingen rett inn i konflikten mellom vesten og den islamske verden. Treffsikkerheten til Guillou er som alltid perfekt, og for alle krimelskere er det bare å sette av tid til denne lettleste og fascinerende romanen.

– Ennå en fantastisk roman fra Guillou. Leseren blir bundet til hostorien fra første kapittel, og selv om den i enkelte vendinger kan virke gjennomsiktlig, er den like til slutt full av større og mindre overraskelser, der den snor seg gjennom storpolitikk, maktgalskap og intriger. Guillou har her klart å gjenskape essensen av vår tid, bestrebelsene i Midtøsten og fantastiske krumspring fra vest. Da jeg ikke har den hele oversikt over alle intrikate bestanddeler av internasjonal politikk mellom øst og vest, vil jeg påstå at jeg faktisk opplevde ett og annet "Åh?" i løpet av denne boken. Jan Guillou har skapt en bok som passer perfekt som gave i disse tider. Denne boken er vél verdt noen høst/vinterkvelder med ett lite glass rødvin.