Madame Terror

• Jans ridder rir igjen - les intervju med Jan Guillou

Inn fra venstre, altså: Den palestinske marinen. Den palestinske marinen? I et land uten eget territorialfarvann, uten ordentlig krigsmakt, og nesten uten statsfinanser? Nettopp. Tanken er like absurd i boka som i virkelighetens verden, og det er poenget: "Madame Terror" er et realt overraskelsesangrep både som idé og på handlingsplanet. Og til krigsroman å være, hemningsløst underholdende.

Jan Guillou er igjen der han liker seg best: ute i den store verden, med blikket stivt rettet mot Palestina, selve Saken over alle Saker i et forfatterskap som aldri har manglet slike.

Og han er i god form. Både når det gjelder handling, teknologi og persongalleri nekter han seg fint lite. Sjekk bare listen over bifigurer: George W. Bush, Condoleezza Rice, Nelson Mandela - og vår egen Jens. Besetningen toppes av en død mann, selveste Carl Hamilton, Guillous egen superspion, han med tidenes største samling internasjonale heltemedaljer.

Tross Carl Hamilitons oppstandelse fra de døde, er dette likevel først og fremst "Madame Terrors" egen bok. Mouna al-Husseini har allerede vært på eventyr med Hamilton flere ganger, helt siden den første boka om verdens tøffeste svenske. Hun er veteran i den palestinske etterretningstjenesten, offisielt like steindød som Hamilton, og nå i ferd med å gjennomføre en militær plan så sinnssyk og vågal at det bare er en annen avdød som kan gjennomføre den. Ja, og så en russisk atomubåt, da. 

Jan Guillou har gitt sine venner i Palestina en ønskedrøm, en grandios festfanfare av en underholdningsroman. Og et budskap. Terroren tjener bare fiendene deres. Stort mer aktuell underholdningsbok skal det godt gjøres å finne i høst, skjønt virkelighetsforankringen gjør det også til sår lesning. Kunne det bare vært sånn det gikk. Kunne bare virkeligheten varte opp med tilsvarende storslagne krigseventyr som Jan Guillou.