Noveller «dyppet i magisk realisme» fra en av arabisk litteraturs nye stemmer
Novellene i denne boka tar oss med inn i verdener der fantasiens og drømmenes logikk får styre. En kjøretur i tett trafikk der en gammel mann omgjør biler til kjeks, et barn som får selskap av en merkelig ku i en utbombet kino, en gutt som forsøker å selge den døve brorens organer til soldater, en mann som må tilbringe hver natt i andres drømmer - disse novellene er lekne, originale og dypt gripende. Bakteppet er krigsherjet og mørkt, men humoren og uforutsigbarheten kaster et skinnende lys over disse novellene fra en av den arabiske litteraturens nye store stemmer.









«Den skal være mye forherdet som ikke blir berørt av hans 'Vitser til soldatene' ... Tittelnovellen, som også er den langt lengste, er en gripende og sår fortelling om en gutt i barneskolealder som ikke forstår krigen og okkupasjonen omkring seg ... Slutten, 15 år seinere, har Maarouf gitt en mesterlig vri. ... Maarouf har leseren i sin makt.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

"... meir enn slagferdige replikkar og situasjonskomikk er handlinga prega av ein absurd draumelogikk som i løpet av éit «rapid eyemovement» kan røre seg frå det bittert burleske til eit rykande mareritt." Merete Røsvik, Klassekampen

«Fra marerittet henter Maarouf panikkfølelsen, fra surrealismen henter han dybden og paradoksene, og fra satiren henter han lystigheten og lekenheten, som når man leker med en slange. Dette er det som gjør boken til en viktig bragd i arabisk novelletradisjon.» Al Jazeera

«Mazen Maarouf er bemerkelsesverdig trofast mot novellen som kunstnerisk sjanger... Vitser for soldatene er ikke bare en samling av 14 noveller plasser mellom to permer, den er en intelligent litterær lek.» Assafir newspaper

«Dette er søvnløse, rå, hallusinatoriske fortellinger som kretser rundt mennesket i krig slik en kråke kretser rundt sitt bytte før den til slutt hugger tak.» Annahar

«Disse novellene nærer seg på hverandre, karakterene skaper hverandre ... Når man beveger seg fra en novelle til den neste, kjennes det som å være i 'absurdgalleriet' til Samuel Beckett» Alhayat